Åre-tur

Påska betyr for mange ski, med lange dager i fjellet.. Jeg tok mot til meg, å ble med Andreas til Åre tidligere i påska.
Det vil vel være en sterk overdrivelde å si at jeg står på snowboard... Å si at jeg har prøvd det noen ganger er vel mer passende å si. For på mine to år jeg har eid eget brett, har jeg kanskje prøvd det tre ganger... Å tro meg, det er ikke bare bare å være nybegynner på denne fjøla...
For det første er føttene låst fast i èn stilling, så bare det å i det heletatt holde balansen er en utfordring i seg selv.. Men etter noen ganger i bakken, har jeg nå, stort sett, fått dreisen på å holde meg oppreist.
Værre blir det når man skal svinge fra side til side på dette brettet. Jeg for min del foretrekker å stå i brems ned hele bakkene, og svinger kun helst en vei, og det setter jo sine begrensninger... Ikke det at jeg ikke kan den andre svingen, for det kan jeg, men for å svinge den andre veien, må brettet peke rett ned noen sekunder, og da blir farten alt for stor for min del... Så en optimal bakke for meg, er egentlig de bratteste, så jeg bare kan stå i full brems, og å slippe å svinge for å komme meg ned bakken...





Og med mitt tempo, fører det til at jeg får fryktelig dårligsamvittighet ovenfor Andreas... Som den gode mannen han er, venter han selvsagt på meg ned hele bakken, runde på runde. Beundringsverdig... Kan ikke skjønne at han har noe utbytte av å henge med meg.. Så når krampa tar lårene mine som værst, er det fint å kunne sette seg ned i parken å se på "de store gutta" utfolde seg på big-jumpen.



Men, øvelse gjør mester!
Så, på tross av alle utfordringer og dårlig samvittighet, hadde jeg det helt tipp topp i bakken sammen med min kjære! Takk skal du ha!

En dag, da skal jeg og svinge begge veier, og ikke bremse alle de andre!